I mange år har statusen til den maritime grensen mellom USA og Russland gjennom Beringstredet vært konsistent og uforandret. Den maritime grensen respekteres av begge land og er et eksempel på stabilitet i det bilaterale forholdet.
Grensen gjennom Beringstredet er verdens lengste til havs og måler omtrent 1600 nautiske mil i lengde. Den strekker seg fra Beringhavet gjennom Tsjuktsjerhavet og «så langt som tillatt etter folkeretten» mot Nordpolen. Den ble fremforhandlet fra 1981 med en betydelig innsats, i en periode med bilaterale spenninger etter Sovjetunionens intervensjon i Afghanistan.
Grensen er et svar på behovet for å håndtere regionale konflikter knyttet til fiskeriinteresser. Grenseavtalen definerer hvor hver av de to statene har forvaltningsansvar for fiskeri- samt olje- og gassressurser og hvor de har rett til suverenitetsutøvelse og jurisdiksjon. Avtalens bestemmelser om jurisdiksjonsoverføring, som var nyskapende da avtalen ble fremforhandlet, overfører suverene rettigheter og jurisdiksjon mellom partene i spesielle områder for å sikre at alle farvann innenfor 200 nautiske mil fra kystene er under en av partenes fiskerijurisdiksjon.
Forhandlingene varte i nesten ti år før de resulterte i en signert avtale i 1990. Det amerikanske senatet ga sine råd og samtykke til avtalen allerede i 1991, noe som må sies å være bemerkelsesverdig raskt sammenlignet med lignende prosesser i nyere tid.
Den russiske Dumaen har imidlertid ikke ratifisert dokumentet. Grenseavtalen har dermed blitt midlertidig anvendt fra 1990, da man gjennomførte en separat, bindende noteutveksling. (Dagens Russland er etterfølgeren til Sovjetunionen med hensyn til 1990-avtalen og avtalen om midlertidig anvendelse av den.) Denne bindende noteutvekslingen betyr at grensen i praksis er juridisk gyldig selv om Russland ikke har ratifisert den. Begge partene har også formell rett til når som helst å avslutte grenseavtalen. Allikevel har den blitt videreført i over tre tiår.
Havbunnsrettigheter og havgrenser henger sammen
Da grenseavtalen ble forhandlet, hevdet hvert land en eksklusiv økonomisk sone på 200 nautiske mil og var innforstått med at de ville ha overlappende krav til den utvidede kontinentalsokkelen utenfor 200 nautiske mil. Da Russland la frem sine innspill til Kommisjonen for fastsettelse av kontinentalsokkelens yttergrenser, tok de hensyn til den maritime grensen mellom USA og Russland. USA gjorde det samme da de erklærte sine kontinentalsokkelrettigheter i 2024.
I løpet av de siste tiårene har enkelte stemmer i Russland uttalt seg kritisk om grensen. Politikere i Dumaen har hevdet at russiske fiskere kommer dårlig ut av 1990-avtalen. Men Kreml og det russiske Utenriksdepartementet har opprettholdt sin støtte til avtalen, og dermed er den offisielle russiske posisjonen uforandret. På samme måte har enkelte russiske politikere også argumentert for at Russland bør trekke seg fra FNs Havrettskonvensjon. Den russiske statsadministrasjonen har imidlertid konsekvent avvist dette.
I februar i fjor avviste Russlands utenriksminister Sergej Lavrov påstander om at de russiske havgrensene både i øst og vest – med USA og Norge – hadde ført til at Russland mistet havbunnsrettigheter og naturressurser. Lavrov uttalte i Dumaen at «disse avtalene ble inngått under spesifikke forhold. Enten vi liker det eller ikke, er disse avtalene fortsatt gyldige. Avtalen med Norge er ratifisert, og den med amerikanerne er virksom [gjennom bindende noteutveksling] og overholdes fullt ut.» Lavrov pekte på fordelene ved disse grensene har for Russland ved at de forebygger mulige innvendinger mot Russlands krav på den utvidede kontinentalsokkelen – noe som er viktig gitt rettighetene til store havbunnsområder Russland kan sikre seg ved å følge havrettsreglene.
Ikke gjenstand for politikk
Russland har kritisert USA for det de mener er amerikansk manglende overholdelse av Havrettskonvensjonen i sammenheng med at USA la frem sine kontinentalsokkelkrav. Og kritikk av USA slår utvilsomt godt an i russisk innenrikspolitikk. Men grensen i Beringhavet har så langt ikke blitt offer for hjemlig politikk. Den russiske regjeringen har i denne saken gjort en rasjonell vurdering av sine nasjonale interesser, noe som har ført til langvarig og konsistent støtte til grenseavtalen. En lignende støtte har også vedvart på amerikansk side.
I dagens situasjon, når forholdet mellom USA og Russland ser ut til å bli varmere, er det trolig enda mindre sannsynlig at en av partene vil forsøke å undergrave den maritime grensen i Beringhavet sin status.