2025 vil være et viktig år for havpolitikken med Frankrike og Costa Rica som vertskap for den neste FN-havkonferansen i Nice i juni. Samtidig går flere regjeringer som normalt forventes å være drivkraften for bevaringsinnsats for havet, gjennom vanskelige tider. Dette kan føre til at ambisjonene om et sunt og bærekraftig verdenshav blir vanskeligere å oppnå.
Konferansen har som mål å diskutere status og nødvendige tiltak for å bedre helsen til alle verdens hav, inkludert Polhavet. Polhavet er utsatt for økt stress gjennom havforsuring, endring av fiskebestandene, større tilgjengelighet for skipstrafikk og forurensing blant annet av plast.
FNs havkonferanse er verdens største og best besøkte konferanse om havspørsmål. Konferansen har potensielt stor betydning for utformingen av internasjonalt samarbeid om havet. Havet er avgjørende for menneskelig eksistens og er utsatt for betydelige miljømessige påkjenninger på grunn av klimaendringer, forurensning, overfiske, forsuring og tap av biologisk mangfold, og påvirkninger fra oljeboring og, i fremtiden, gruvedrift på havbunnen. Det internasjonale samfunnet er i økende grad klar over behovet for å studere og beskytte havet.
De rikeste landene må ta ledelsen i bevaring av havet. De har økonomi og muligheter til forskning for å øke forståelsen av det marine miljøet og kan regulerer påvirkning fra næringsvirksomhet. Mange av disse landene står overfor politisk og økonomisk uro som kan ta fokuset bort fra internasjonalt samarbeid på havområdet.
Frankrike går gjennom en vanskelig politisk periode og har utnevnt sin fjerde statsminister de siste månedene. Tysklands regjering har gått inn i forvaltningsmodus med nyvalg i løpet av året. Storbritannias nye Labour-regjering lider allerede av beslutningsvegring og står overfor alvorlige budsjettunderskudd. Canadas statsminister Trudeau trekker seg og landet må finne en ny leder.
I Asia ser vi også urovekkende tegn. Sør-Korea har hatt fokus på det marine miljøet, men er nå preget av politisk uro etter at presidenten ble avsatt. Koalisjonen ledet av Japans regjerende liberaldemokratiske parti (LDP), har mistet sitt flertall i parlamentet og vil sannsynligvis konsentrere seg om interne saker fremover.
I USA starter Donald Trump en ny presidentperiode med en administrasjon som vil nedtone multilateralt miljøsamarbeid og unngå avhengighet av internasjonale institusjoner. Hvis USA (igjen) forlater Parisavtalen om klima, vil engasjementet i havmiljøsaker sannsynligvis avta sammen med landets rolle i klimadiplomati. Det virker usannsynlig at USA vil ratifisere FNs nye traktat om biologisk mangfold på det åpne havet som ble signert under Biden-administrasjonen.
Dermed kan de fleste av G7-landene som normalt tar tak i havspørsmål ha andre politiske prioriteringer - selv om de forventes å møte opp på konferansen i Nice med vanlige posisjoner for å støtte vitenskap, redusere forurensning, avslutte ulovlig fiske og overfiske, etc.
Kina og India kan ta på seg tydeligere roller i havpolitikken, men det er usannsynlig at de vil kunne fylle tomrommet etter USA, Europa, Japan og Sør-Korea. Russland er fokusert på krigen i Ukraina og har tradisjonelt ikke ledet an i havsaker.
EU kan forsøke å bære fanen for bevaring av havet, men hvor langt kan de gå uten full støtte fra Frankrike og Tyskland?
Hva med Norge? Vi har en mulighet til å ha reell innvirkning spesielt i nordområdene. Norges lederrolle, til tross for å ha grunnlagt en gruppe ledere for å sette søkelys på havsaker, er sannsynligvis svekket av beslutningen om mineralvirksomhet på havbunnen.
Havspørsmål har kommet i sentrum de siste årene med den økte forståelsen for havets viktige rolle i klimaendringer, biologisk mangfold, matsikkerhet og maritim aktivitet. De fleste land har sluttet seg til et mål om å beskytte 30 % av havet innen 2030. Målet er langt fra nådd – i dag er bare omtrent 8 % av havet vernet, og bare 2 % er under sterkt vern. Det store spørsmålet er om det fortsatt vil være vilje og ressurser til å gjøre det som er nødvendig for havet med politisk uro i land som normalt ville sette havspørsmål høyt på den politiske agendaen. Vi kan håpe, men det blir stadig vanskeligere å se muligheter for substansiell fremgang i aktiviteter knyttet til bevaring av havet som et resultat av FNs havkonferanse i Nice.