Norge står midt i en krise som utfordrer samfunn, bedrifter og enkeltmennesker. Den raske spredningen av koronaviruset har medført omfattende smitteverntiltak nasjonalt og globalt, og hverdagen for de fleste av oss er brått snudd på hodet. Tiltakene er nødvendige for å sikre liv og helse, samtidig rammer de økonomiske konsekvensene svært hardt. I «Korona til havs» tar vi en prat med aktører som jobber med eller på havet, for å høre om status, fremtidsutsikter og hva vi kan lære av situasjonen vi befinner oss i. Her er tre spørsmål til Sturla Henriksen, spesialrådgiver på hav i UN Global Compact:
Hvordan påvirkes din organisasjon av koronautbruddet?
UN Global Compact er verdens største bærekraftsinitiativ, og mange av de mer enn 10.000 medlemsbedriftene er hardt rammet økonomisk av pandemien. I arbeidet med Havplattformen opplever vi nå økt pågang av bedrifter, forskningsmiljøer, myndigheter og andre som søker mot oss for globale initiativ og løsninger der stengte landegrenser og nasjonalt fokus forsterker problemene. Det gjelder ikke minst tiltak for å opprettholde de havbaserte forsyningslinjene knyttet til skipsfart og produksjon av mat og energi.
Hvilke tiltak er nødvendige for å håndtere de økonomiske konsekvensene?
De fleste land i vår del av verden har jo iverksatt massive finanspolitiske tiltak for å opprettholde arbeidsplasser og verdiskaping gjennom krisen, som er den verste vi har opplevd siden 1930-tallet. Det mener jeg er helt nødvendig. Så tror jeg samtidig at den virkelige testen på politikk, samhold og solidaritet først vil komme når pandemien etter hvert brenner ut og vi skal over i en hverdag der kassene er bunnskrapte i både offentlig og privat sektor. Det er avgjørende viktig at tiltakene understøtter de omstillingene vi uansett må gjennom for en mer bærekraftig fremtid. Her vil havet stå helt sentralt, ikke minst i vårt eget land.
Hvilke langsiktige konsekvenser kan koronakrisen føre med seg, negative så vel som positive?
Denne krisen har virket som en kraftig forsterker på både negative og positive utviklingstrekk som vi så før pandemien slo til, samtidig som den også har skapt grunnlag for mer reflekterte og nyanserte tilnærminger til globaliserings vesen. Den FN-ledede verdensordenen var allerede under sterkt press, og pandemien har gitt ytterligere argumenterer til de som ønsker mer nasjonalisme, isolasjonisme og proteksjonisme. Samtidig er det nok stadig flere som erkjenner at det bare finnes globale løsninger på globale utfordringer, og det vil jo i høyeste grad gjelde for menneskehetens største og viktigste fellesgode: Havet. I beste fall kan de langsiktige konsekvensene være en mer differensiert tilnærming til globaliseringen: At vi gjør oss mindre avhengige av andre land på områder der risikoen for økonomien og samfunnet er stor, mens vi forsterker det internasjonale samarbeidet der det åpenbart er behov for globale løsninger.