Urfolkskunnskap som nøkkel til bærekraftig havforvaltning

Under FNs havkonferanse (UNOC) i Nice sto Arktis i sentrum. Ombord på seilskipet Statsraad Lehmkuhl samlet UiT Norges arktiske universitet og Senter for hav og Arktis ledere, forskere, studenter og urfolksrepresentanter for å diskutere hvordan samarbeid mellom vitenskapelig og tradisjonell kunnskap er avgjørende for å beskytte havet for fremtidige generasjoner.

Diskusjonene løftet frem hvordan erfaringene fra Arktis kan bidra til global havforvaltning, ikke bare gjennom data og teknologi, men gjennom dialog og partnerskap med dem som lever tettest på havet.

Arktisk kunnskap på den globale scenen

– Arktis må være en global prioritet, sa rektor Dag Rune Olsen ved UiT i sin åpningstale.

– Det som skjer i nord påvirker hele planeten. Forvaltningen må være kunnskapsbasert, og den må være inkluderende, slik at urfolkskunnskap og unges stemmer får plass.

Olsens budskap satte tonen for dagen: Arktis kan gi viktige lærdommer til resten av verden, om grensekryssende samarbeid, om å forene erfaring og observasjon, og om politikk som balanserer bærekraftig bruk med vern.

H.K.H. Kronprins Haakon støttet opp om dette budskapet. Han fortalte om egne ekspedisjoner i Arktis, og hvordan det å se klimaendringene på nært hold har formet hans forståelse av ansvar.

– Å være en arktisk nasjon er både et privilegium og et ansvar. Vi må fortsette å finne balansen mellom bærekraftig bruk og bevaring av havområdene, sa Kronprinsen.

Han takket også UiT-studentene for deres engasjement:

– Vi vil trenge deres kunnskap, perspektiver og nysgjerrighet for å møte utfordringene som ligger foran oss.

Bilde

FNs perspektiv: Det som skjer i Arktis angår alle

På vegne av FN deltok Sanda Ojiambo, assisterende generalsekretær og leder for UN Global Compact, som knyttet forvaltningen av Arktis til de globale bærekraftsmålene.

– Det som skjer i Arktis, blir ikke i Arktis, sa Ojiambo. Dette området er et varsel for hele planeten, det påvirker klima, havstrømmer, havnivå og økosystemer over hele verden.

Hun understreket behovet for sterkere samarbeid mellom myndigheter, næringsliv, akademia og urfolk, og la til:

– Vitenskapen må lede an, men den må også lytte.

Bilde

Urfolks- og tradisjonskunnskap i sentrum

Å lytte til mennesker, steder og havet, var et gjennomgående tema gjennom hele sesjonen.

Et av de sentrale innleggene kom fra Beate Bursta, sjøsamisk kunnskapsbærer fra Finnmark, som beskrev en arktisk tradisjon bygget på balanse mellom mennesker og natur, formet av generasjoners erfaring langs kysten.

– Jeg vokste opp ved kysten og lærte respekt for havet fra jeg var liten. Vi har sammenlignet våre observasjoner med det vitenskapen forteller oss. Men det som fortsatt mangler, er at vitenskapen lytter til det vi observerer, sa hun.

Bursta beskrev en sjøsamisk måte å leve på der man bare tar det naturen tåler å gi:

– Når vi blir grådige, slår naturen tilbake. Hvis vi klarer å bygge varige partnerskap mellom tradisjonell og vitenskapelig kunnskap, vil vi ha et sterkere grunnlag for å beskytte havet.

Hennes innlegg forankret samtalen i levd arktisk erfaring, og minnet deltakerne om at bærekraft også handler om verdier: respekt, gjensidighet og tilhørighet.

Bilde

Fra politikk til praksis

Marianne Sivertsen Næss, fiskeri- og havminister, løftet frem disse verdiene som grunnleggende for norsk havforvaltning.

– Arktis er ikke bare et sted med is og ressurser, det er et hjem. Vår oppgave er å bygge en robust havøkonomi som balanserer muligheter med ansvar.

Hun fremhevet at globale utfordringer krever felles løsninger, basert på samarbeid, kunnskap og respekt for lokalsamfunn.

– Sammen med lokalsamfunn, forskere og næringsliv ønsker vi å forme fremtiden for Nord, ikke la den formes for oss.

Bilde

Fra forskningsmiljøet påpekte Peter Haugan ved Havforskningsinstituttet at endringene i Arktis skjer raskere enn modellene forutså:

– Kunnskapen til dem som lever med havet hver dag, er avgjørende for å forstå hva som faktisk skjer.

Representanten for Nunatsiavut-regjeringen i Canada, Rodd Laing, understreket at reell klimatilpasning må komme nedenfra:

– Våre samfunn har alltid vært tilpasningsdyktige og robuste. Men endringene vi opplever i dag, er ikke et resultat av våre handlinger. Ekte tilpasning må skje i fellesskap, med politikk utviklet fra grasrota.

Fra sivilsamfunnet deltok Susanna Fuller, visepresident i Oceans North, som oppfordret til ydmykhet og åpenhet i forskningen:

– Det å lære av samer, inuitter og andre som har vært her i generasjoner og sitter med mye av kunnskapen og mange av løsningene, er utrolig viktig. Jeg har brukt store deler av karrieren på å lære om igjen og avlære det jeg lærte i akademia. Vitenskap kan noen ganger være en begrensning, til og med en form for imperialisme, når den lukker øynene for kunnskapen vi trenger for å forstå som mennesker.

Bilde

Fremtidens arktiske ledere

Neste generasjon arktiske stemmer fikk også ordet. Mathis Jacob Schulz, Yara Nieuwenhuis og Soraya Gratton, alle studenter ved UiT, presenterte det kommende kurset Arctic Future Pathfinders.

Senere i år skal 120 studenter fra 18 land seile gjennom Nordvestpassasjen, der de kombinerer vitenskap, politikk og urfolkskunnskap i et tverrfaglig feltkurs.

– En helhetlig arktisk tilnærming er ikke valgfri, den er avgjørende. Klimaendringer, tap av naturmangfold og geopolitikk respekterer ingen grenser, og det bør heller ikke læringen vår gjøre, sa Schulz.

Studentenes prosjekt illustrerte hvordan utdanning kan bygge broer mellom kunnskapssystemer og generasjoner for å finne bærekraftige løsninger.

Bilde

Tillit på tvers av landegrenser

Diskusjonene ble ledet av prorektor Jan-Gunnar Winther ved UiT, og Sigri Stokke Nilsen, konstituert direktør for Senter for hav og Arktis.

– Arktis kan lære verden at bærekraft begynner med relasjoner mellom mennesker, kunnskap og steder, sa Winther.

Mot slutten vendte samtalen tilbake til kjernen: sammenhengen mellom kunnskap, fellesskap og omsorg for havet. Alle var enige om at fremgang avhenger av tillit – mellom vitenskap og samfunn, og mellom global politikk og lokale erfaringer.

Et hav av delt ansvar

Budskapet fra Arktis rakk langt utover Nice. I sine avsluttende ord delte Beate Bursta et håp for fremtiden, bygget på selvbestemmelse og respekt:

– Hva om vi forestiller oss noe annet, en fremtid der samer får større tillit til å utvikle våre egne lokalsamfunn, der vi har frihet til å tenke nytt og handle på våre egne premisser? Havet trenger dem som elsker det, dem som beskytter det fordi det er hjemmet vårt.

Hennes refleksjon fanget essensen av Arktis sitt budskap til verden: At å beskytte havets fremtid krever samarbeid, kunnskap – og viljen til å lytte.

Bilde