Hovedfunn i «Blue Paper #10 – Critical Habitats and Biodiversity»
Det raskt minkende mangfoldet av marine arter og habitater krever en snarlig og global respons på tilsvarende måte som klimaendringene. Fem tiltak vil kunne fremskynde en slik respons:
Koordinering og innsamling av data og bruk av ny teknologi for kartlegging: Effektiv forvaltning forutsetter at en vet hvilke deler av en aktivitet som er bærekraftige – hvor, hva og hvorfor. Økt oppløsning av data i tid og rom vil forbedre våre muligheter til å beskrive økologisk status og utvikling i marine økosystemer, identifisere hovedårsakene til økologiske endringer og beregne virkningene for miljø og samfunn. Dette vil gi et bedre datagrunnlag og dermed tydeliggjøre utfordringene for besluttende organer. Det vil bidra til forståelsen av tilstandene i havet og til bedre forvaltningsplaner, opplæring av nye forskere med ulik bakgrunn og samarbeid mellom ulike interessenter.
Tette kunnskapshull på området biologisk mangfold: For å kunne anslå endringer i biologisk mangfold over tid behøver vi kunnskap om økologisk status for biodiversitet og nøkkelhabitater, både i nasjonale og internasjonale farvann. Det er stort behov for koordinert innsamling av data om marint biologisk mangfold og risiko for tap av diversitet (utryddelsesrisiko) på alle nivåer, fra grunnleggende kunnskap om mangfold og økosystemer til langsiktig overvåking av populasjonsgenetikk, arter, habitater og økosystemer. Ved å etablere en slik samlet kunnskap vil nasjonene kunne etablere en basisforståelse av det biologiske mangfoldet i egne farvann og i områder utenfor nasjonal jurisdiksjon, slik at påfølgende overvåking kan fange opp endringer over tid. Dette vil gjøre det mulig å vurdere om tiltak mot tap av biologisk mangfold virker, og gi mulighet til mer aktiv innsats for å stanse eller reversere ugunstig utvikling. Bistand til i kapasitetsbygging bør bli tilgjengelig der det er behov, både lokalt, nasjonalt og internasjonalt.
Utdanningsprogrammer og opplæring av allmennheten: Informasjon og opplæring er viktig for å forbedre forvaltningen av naturressurser. Økt allmenn deltakelse i samfunnsutviklingen, sikring av kunnskapsbaserte beslutninger og overvinnelse av barrierer mellom vitenskap og samfunn står sentralt. Prosjekter knyttet til utfordringer på biodiversitetsområdet som spenner over større geografiske områder og har lengre tidshorisont enn konvensjonell akademiske forskning, kan engasjere millioner av frivillige. Fremtiden antas da å bli preget av større bevissthet og forståelse for vitenskap og en styrket legitimitet for forskningsbasert kunnskap.
Godt forvaltede marine verneområder: Det finnes god dokumentasjon på at marine verneområder som omfatter minst 30–40 prosent av de viktige habitatene, kan bidra til å bevare biologisk mangfold, forbedre produksjonen av biomasse og styrke de marine økosystemenes motstandsdyktighet mot ytre påvirkninger (figur 1). Selv om Aichi-målet om minst 10 prosent bevaring av særs viktige kyst- og havområder innen 2020 gjennom marine verneområder (MPA) og andre effektive arealbaserte tiltak (OECM), ikke er nådd på globalt nivå, gir de neste årene muligheter (COP15 under CBD i oktober 2021) for å kunne øke bevaringsmålet utover 10 prosent. Uansett hvilke mål for beskyttelse av biologisk mangfold som settes, er hovedutfordringen gjennomføringen av dette i praksis. Målformuleringen bør ikke åpne for netto tap av viktige naturtyper som korallrev, mangroveskog, sjøgress og saltmyrer.