Havnæringene er en del av totalforsvaret, men rollene er fortsatt uklare

Havnene, fiskeflåten, sjømatnæringen og energisektoren er avgjørende for at Norge skal få mat, energi og varer fram i en krise. Likevel etterlyser aktørene tydeligere forventninger fra myndighetene, bedre samarbeid og en avklaring av hvem som skal betale for beredskapstiltak.

Hva skjer dersom strømmen faller ut, digitale systemer svikter, drivstofftilgangen stopper opp eller transportlinjer brytes? I en mer alvorlig sikkerhetspolitisk situasjon vil slike spørsmål få direkte konsekvenser for havnæringene og funksjonene de holder i gang.

Under Arendalsuka samlet Senter for hav og Arktis representanter fra myndigheter, havnesektoren, fiskerinæringen og energibransjen til samtale om hvordan myndigheter og havnæringer sammen kan bidra til et mer robust samfunn.

Fiskeri- og havminister Marianne Sivertsen Næss pekte på at totalforsvaret handler om mer enn militær beredskap. Det handler også om at samfunnet fungerer, at maten produseres, energien leveres og forsyningslinjene holdes åpne i krise og krig.

For havnæringene betyr det at beredskap må være en del av den daglige driften. Virksomhetene må kjenne egne sårbarheter og vurdere hvordan de kan opprettholde aktivitet dersom tilgang på strøm, transport, drivstoff eller digitale systemer blir redusert.

Samtidig viste samtalen at det fortsatt er et stykke igjen før roller, ansvar og finansiering er tilstrekkelig avklart.

Store forventninger, men få konkrete svar

Havnedirektør Jørn-Even Hanssen i Tromsø Havn beskrev hvordan forventningene til havnene har økt. Havnene har en sentral rolle både for næringslivet, forsyningssikkerheten og mottak av allierte styrker. Samtidig er det krevende å omsette overordnede forventninger til konkrete investeringer og tiltak.

Norske havner er ulike, med forskjellige funksjoner, kapasitet og lokalt eierskap. Flere av oppgavene de nå forventes å løse, er imidlertid av nasjonal betydning. Da oppstår også spørsmålet om hvor grensen går mellom lokale driftsoppgaver og statens ansvar for nasjonal beredskap.

Hansen understreket at havnene i stor grad er selvfinansierende. Dersom de skal bygge infrastruktur og kapasitet som først og fremst dekker nasjonale beredskapsbehov, må finansieringen følge med.

Fiskeflåten ønsker en tydeligere plass

Administrerende direktør i Fiskebåt, Audun Maråk, pekte på at den havgående fiskeflåten kan være en ressurs på flere områder enn matproduksjon. Fartøyene kan bidra med transport, logistikk, slep, strøm- og vannproduksjon, og de har tilstedeværelse langs kysten og langt nord i havområdene.

Samtidig savner næringen en tydeligere dialog med myndighetene om hvilken rolle fiskeflåten skal ha dersom en krise oppstår. Det trengs bedre oversikt over ressursene næringen allerede har, men også avklaringer om hvordan bidraget skal organiseres og finansieres.

For fiskeflåten handler beredskap dessuten om å kunne fortsette å høste og levere mat. Dersom eksportmarkedene, bunkring eller transport påvirkes, må Norge være forberedt på å håndtere fangst, lagring og distribusjon på nye måter.

Samarbeid må bygges før krisen

Kommunikasjonssjef Andreas Wulff i Vår Energi fortalte hvordan energisektoren over tid har bygget opp formelle strukturer for risikohåndtering, beredskap og samhandling med myndigheter og andre aktører. Gjennom blant annet beredskapssamarbeidet BASOP øver selskapene sammen med myndigheter og Forsvaret på å håndtere alvorlige hendelser. Erfaringene derfra viser verdien av faste samarbeidsarenaer og øvelser før en alvorlig situasjon oppstår.

Flere i panelet var inne på at samarbeid og lokal kjennskap er en styrke langs norskekysten. I en krise vil mange aktører raskt kunne finne løsninger sammen. Men beredskap kan ikke bare baseres på at folk kjenner hverandre og tar telefonen når noe skjer.

Skal havnæringene kunne fylle sin rolle i totalforsvaret, må det være tydeligere hva staten forventer, hvilke ressurser som skal stilles til rådighet og hvem som har ansvaret for å finansiere tiltakene.

Samtalen viste at havnæringene både har sårbarheter og betydelige ressurser. Den viktigste oppgaven framover blir å koble dem bedre til hverandre, før en krise gjør behovet akutt.