Har vi glemt havnæringene i totalberedskapens år?

I totalberedskapens år snakker vi mye om forsvar, egenberedskap og samfunnssikkerhet. Men vi snakker for lite om havnæringene.

Visste du at et fartøy fra den havgående fiskeflåten kan produsere strøm og ferskvann til å bistå et kystsamfunn i en krise? Skal det være en reell mulighet, må avtaler inngås og mottak for ferskvann og strøm bygges opp. Slike tiltak koster penger, og tar tid. Hvem har ansvaret for å gjøre dette klart før krisen kommer?

Spesielt i nord, med store avstander og lite reservekapasitet, må vi tenke flerbruk. Samme fartøy kan brukes til ulike formål avhengig av behov. Skal det være et reelt alternativ under en krise, må avtaler på plass og det må øves. I arbeidet med vårt nye HAV-notat, Hav, sikkerhet og samfunn i nord, har vi sett at mye fortsatt gjenstår.

Næringslivet og kommunene må finne ut av hva slags ressurser de har tilgang på i sin kommune. Langs kysten kommer mange av disse sivile ressursene fra havnæringene. Det å vite hva man faktisk har, kan bidra til trygghet.

Og når næringslivet rekker ut en hånd for å bidra, når kommunene forteller hva de har og hva de mangler, da må de tas imot, formaliseres og settes inn i et system som kan øves på.

Det må også kartlegges hva man trenger for å utnytte ressursene som allerede finnes der. Og det må gjøres nødvendige investeringer for å tilgjengeliggjøre dem. Når driften av mange kystkommuner allerede går i underskudd, hvordan skal vi da forvente at forebyggende arbeid blir prioritert?

Dette handler ikke bare om Nord-Norge. Når sjømat, energi, transport og forsyninger går via kysten, er kystens beredskap også Norges beredskap.

Vi lever i en hybrid fred.

En ny tid hvor aktører tester vårt samhold, vår forsvarsevne og vår evne til å respondere koordinert. Om det er påvirkningskampanjer for å polarisere og splitte et lokalsamfunn, eller om det er jamming av GPS-signaler, er hensikten å destabilisere.

Det handler om motstandsdyktige lokalsamfunn som bygges i hverdagen. Vi trenger alle hender, alle hoder og øremerkede midler for å skape samfunn som kan opprettholde tilnærmet normal drift i en krise. Vi må huske at til syvende og sist er det vårt land, vårt hav, og vi står sammen for det.

Har vi glemt havnæringene i totalberedskapens år? Ikke helt. Men vi har ikke tatt ut potensialet.

Ikke før vi har kartlagt ressursene. Ikke før avtalene er på plass. Ikke før vi har øvd. Ikke før kommunene har ressurser til å gjøre jobben.

Vi må begynne nå, og fortsette til vi er der.

Relatert innhold