Hvem har makta i det grønne skiftet?
Hvem bestemmer egentlig når Norge skal ta nye steg i det grønne skiftet, og på hvilke premisser? Dette var det store spørsmålet under sesjonen «Hvem har makta i det grønne skiftet?» under havkonferansen Blått Kompass 2025, arrangert av Senter for hav og Arktis. Med ulike aktører fra sivilsamfunnet, media, næringsliv og akademia samlet på én scene, ble det åpnet for en ærlig samtale om definisjonsmakt, beslutningsveier og hva som kreves for å få til en rettferdig omstilling.
Makt, meninger og motsetninger
Sesjonen ble åpnet av Else Kristine Welde, kommunikasjonsrådgiver og prosjektleder for Blått Kompass ved Senter for hav og Arktis, som minnet publikum på hvorfor slike samtaler er nødvendige. Hun løftet fram Blått Kompass som en arena for å diskutere faktiske veivalg og reelle dilemmaer, og maktspørsmålet som står sentralt i mange av konferansens sesjoner:
- For hvem er det egentlig som bestemmer i det grønne skiftet? Er det næringsliv, politikere, sivilsamfunnet, media? spurte Welde for å åpne opp for refleksjon om maktforholdene.
Andreas Ytterstad, professor i media og kommunikasjon ved OsloMet og tidligere klimajournalist, fulgte opp med et innlegg som satte klimapolitikken inn i et bredere samfunnsperspektiv.
Ytterstad pekte på at det grønne skiftet ofte omtales som både nødvendig og ukontroversielt, men at det i praksis er uklart hva begrepet egentlig betyr. Ulike aktører bruker det på ulike måter, og det er ofte forskjell på hva som sies i offentligheten og det som faktisk vedtas i politikken.
Han viste også hvordan fortellinger om «grønn konkurransekraft» har fått mindre plass i mediene de siste årene. Med det oppfordret han deltakerne til å tenke på det grønne skiftet som mer som en samarbeidsprosess, heller enn en konkurranse.
Panelsamtale: makt, medier og definisjonskamp
Etter innlegget fulgte en engasjerende panelsamtale ledet av Mads Frederiksen fra Arctic Economic Council. Panelet besto av Kornelia Kristensen fra Natur og Ungdom, Simen Grimstad Øksnes fra TV2, Hedvig Heyerdal Moser fra Kruse Larsen og Andreas Ytterstad fra OsloMet. Sammensetningen av representanter ga svært ulike innganger til det grønne skiftet.
Med utgangspunkt i Weldes innledende spørsmål, pekte panelsamtalen på et uoversiktlig landskap der myndigheter, næringsliv, sivilsamfunn, medier og enkeltpersoner alle har sine roller, men med svært ulikt gjennomslag.
En rød tråd i samtalen var at makt ofte henger sammen med penger, tid og ressurser. Næringslivet og staten har med dette et strukturelt overtak. Likevel kan også samfunnsaktører oppnå reell innflytelse, gitt riktig timing, mobilisering og alliansebygging.
- Alle har jo litegrann makt, syns jeg, men som oftest handler det om hvor mye ressurser, hvor mye penger og hvor mye tid du har til saken. Og hvis du er en enkeltperson så har du oftere makt hvis du organiserer deg i en organisasjon, fordi da får du mer ressurser, mer tid og mer penger, poengterte Kornelia Kristensen.
Samtidig understreket panelet at den reelle makten ofte ligger i evnen til å definere hva det grønne skiftet handler om, og for hvem det skal gjelde.
Medie- og kommunikasjonsrollen ble grundig diskutert. Sosiale medier ble beskrevet som en arena hvor følelsesladede overskrifter og konfliktorienterte vinklinger dominerer, noe som kan forsterke polarisering og skape feilaktige bilder av hva folk flest mener.
Journalistikkens ansvar for å formidle komplekse klimautfordringer på en balansert og realitetsforankret måte ble løftet fram som både krevende og avgjørende. Særlig i nordområdene, hvor tilgang på tid og ressurser er begrenset, og avstanden til redaksjonelle beslutningstakere ofte er stor.
Panelet diskuterte også hvordan språk og begreper i seg selv kan være et maktmiddel. Det ble trukket fram at aktører med makt som regel velger hvordan noe skal defineres. Dette påvirker hvordan folk forstår konflikten, og hva som får politisk gjennomslag, og dermed må aktører med mindre makt kjempe den definisjonskampen.
Kampen om areal og natur kom tydelig til uttrykk i diskusjonen om elektrifiseringen av Melkøya. Her ble det pekt på at lokalbefolkningen i Finnmark opplever å ikke ha makt og ikke føler seg hørt. Panelet stilte spørsmål ved hvor mye reell makt lokalsamfunnet har, og hvordan store avgjørelser kan skape store dilemmaer mellom klimaambisjoner, menneskerettigheter og lokal legitimitet.
Til tross for ulike meninger var panelet enige om ett punkt: hvis det grønne skiftet skal lykkes, må det skje gjennom åpen debatt, flere møteplasser og et språk som inkluderer. Det handler ikke bare om å samarbeide på tvers av skillelinjer. Makt i det grønne skiftet er ikke forbeholdt én aktør – den må deles, forhandles og formes gjennom kontinuerlig dialog.