Vi har tillit, har vi vilje?

Norge er først og fremst Norge. Et langstrakt land tuftet på felles verdier og idealer. I en ny geopolitisk situasjon, preget av Russlands krig i Ukraina og økt stormaktsrivalisering i Arktis, er det viktig at vi framstår og er nettopp det, et samlet land. Et land med felles målsettinger for hele nasjonen. Det er avgjørende om vi skal hevde oss og få gjennomslag for våre behov og prioriteringer i møte med Europa og verden. Skal vi få til det må politikere, forvaltning og næringsliv jobbe for en felles situasjonsforståelse. Vi må snakke om nord i sør, og sør i nord. Vi må snakke om de ulike hverdagene i hele landet. For hvordan kan vi samkjøre lokale og nasjonale behov og visjoner hvis vi ikke forstår hverandres situasjon?

Havnæringene er bærebjelken i norsk økonomi ved store inntekter til statskassen via eksport av energi og mat. I lang tid har hovedfokuset vært på investeringer som øker eksportinntektene, mens investeringer som styrker lokal sysselsetting ofte har blitt nedprioritert. Den nye geopolitiske situasjonen utvider fokuset fra kun økonomiske hensyn til å inkludere nasjonale interesser, sikkerhet og beredskap. Det er tydelig med stortingets vedtak om endringer i anskaffelsesloven [1] og forsvarsmateriell sitt nye kontor i Alta [2]. Likevel er det betimelig å spørre hvem som har ansvaret for å se denne helheten? Hvem er med å prioritere lokal motstandskraft opp mot kapitalavkastning for å sikre vår suverenitet?

Dette utvidede fokuset avdekker viktigheten av robuste lokalsamfunn hvor beboerne jobber og lever hele året. Det framhever viktigheten av redundans i kritisk infrastruktur, lager av energitilgang, utarbeidede beredskapsplaner og gjennomøvde scenarioer. Hvordan skal havnæringene bidra som den del av totalforsvaret er fortsatt uklart, og næringen selv etterspør tydeligere svar [3].

For eksempel har sjømatnæringen og fiskeriene et stort potensial for å bidra substansielt med å mette den norske befolkning og allierte styrker ved en krise eller krig. Men skal det potensialet realiseres kreves det arbeid. Arbeid som må skje nå.

Å skifte sjømatens andel av vårt konsum fra dagens 1,5 prosent til foreslåtte 60 prosent er ikke gjort over natta [4]. Skal dette være reelt må hele verdikjeden fra hav til bord fungere under både krise og krig. Her vil tilgang på et friskt og rikt hav, tilgang på energi, forråstoffer, arbeidskraft og intakt infrastruktur være avgjørende.

Mange av havnæringene har allerede høy tillit og samarbeider godt [5], forutsetningene ligger derfor til rette for videre arbeid. Har vi evne og vilje til å koble hav og land, både i strategier og i praksis? Har vi evne og vilje til å tenke langsiktig, mens vi løser akutte utfordringer knyttet til sikkerhet og beredskap?

Norge har en unik posisjon som havnasjon, men vi må ta grep for å sikre at havnæringene blir en integrert del av vår nasjonale beredskap. Dette krever politisk vilje, langsiktige strategier og tett samarbeid mellom nord og sør, hav og land. Under havkonferansen Blått Kompass i Tromsø 8. og 9. juni samler vi næringsliv, forvaltning, forskning og forsvar for å bidra til nettopp dette. Spørsmålet er: Har vi evnen og viljen til å handle nå?

Kilder: