Kronikk -

Norges beredskap bygges i nord

I den sikkerhetspolitiske debatten vies det stor oppmerksomhet til Svalbard og Grønland. Finnmark omtales ofte i strategisk og militær sammenheng, mens hverdagsliv og sivile funksjoner i nord sjeldnere kobles direkte til beredskap i den nasjonale debatten. I Finnmark settes Norges beredskap på prøve hver dag, blant annet ved jamming av flytrafikken.

Å bo i nord betyr å leve i et område som regnes som strategisk viktig, samtidig som hverdagen i små lokalsamfunn er mer sårbar: Når én funksjon faller bort, får det raskt konsekvenser for helheten. Vi trenger at folk møter på jobb. At verksteder er åpne. At båter kommer seg trygt til og fra havn. At varer kommer fram, også når avstandene er lange, vinteren mørk og marginene små. Dette er ikke romantiserende distriktspolitikk. Det er sivil beredskap i praksis.

Nord-Norge er nabo med Russlands strategiske atomkapasiteter på Kolahalvøya. Russlands atomubåter er avhengige av tilgang til Atlanterhavet via Barentshavet, og våre nordområder inngår derfor i landets militærstrategiske interesseområde. Det er et faktum vi må forholde oss nøkternt til, uten å dramatisere.

Nasjonal sikkerhet

Derfor investeres det tungt i forsvar i nord, både nasjonalt og sammen med våre allierte. For Norge er Natos øyne og ører i nord. Men militær tilstedeværelse alene er ikke tilstrekkelig. Uten et velfungerende sivilsamfunn er også Forsvarets evne til å operere svekket.

Totalforsvaret forutsetter at samfunnet fungerer. Det mekaniske verkstedet må være i sving. Sjarken må ut på havet. Havner, veier og strømforsyning må fungere. Leverandørkjeder må være på plass – alt fra mat og drivstoff til reservedeler og, i ytterste konsekvens, ammunisjon. Når disse funksjonene svikter, er det ikke bare hverdagen som blir vanskeligere. Da svekkes også beredskapen.

I Finnmark kan bortfallet av én arbeidsplass få store ringvirkninger. Når en bedrift legger ned, forsvinner ikke bare jobber, men også kompetanse, tjenester og kapasitet som lokalsamfunnet er avhengig av. Avstander gjør det vanskelig å hente inn det som mangler raskt. Det som ikke finnes lokalt, er ofte ikke tilgjengelig når behovet oppstår.

Derfor er bosetting og næringsliv i nord ikke først og fremst et spørsmål om distriktspolitikk. Det er et spørsmål om nasjonal sikkerhet.

Aktiv samfunnsbygging

Nord-Norge har hatt sterk vekst i verdiskapingen de siste årene, særlig innen sjømat, havbruk og industri. Dette viser at regionen har både ressurser og potensial. Men uten folk og levende samfunn er ikke denne veksten nok til å bære verken næringsliv eller beredskap. Med riktig kompetanse og stabile lokalsamfunn har Nord-Norge potensial til å skape like mye verdier per arbeidsplass som resten av landet. Det forutsetter at folk faktisk kan og vil bo her over tid.

Det er på denne bakgrunnen at staten har gått fra å snakke om tiltakssone til innsatssone i Nord-Troms og Finnmark. Ambisjonen er ikke lenger bare kompensasjon, men aktiv samfunnsbygging. Det er et viktig skifte. Hvis vi mener alvor med totalberedskap, må mange av investeringene i sivilsamfunnet i nord sees på som sikkerhetspolitikk – ikke som særordninger.

I en urolig verden handler beredskap ikke bare om det som skjer i krise eller krig. Den bygges i hverdagen og handler om at lokalsamfunn tåler press over tid. Det handler om at folk har trygghet nok til å bli boende, starte bedrifter og bidra i fellesskapet. Det handler om vår felles sikkerhet.

Uten lys i husan i nord, svekkes beredskapen i hele landet.