Hav, Arktis og klima – sett fra Washington, DC

Tusenvis av kirsebærtrær sto i full blomst da Senter for hav og Arktis besøkte Washington, D.C., 20.–23. mars. Sjelden har byens ikoniske trær blomstret så tidlig – et tydelig tegn på klimaendringene.

I løpet av tre dager i Washington møtte vi sentrale beslutningstakere og fikk innsikt i hvordan de vurderer mulighetene for videre samarbeid i Arktis. Tapet av samarbeid med russiske forskere og mangelen på data fra Russland, særlig innen klimaforskning, blir sett på som alvorlige tilbakeslag for det arktiske samarbeidet. De langsiktige konsekvensene er fortsatt usikre og bekymringsfulle. En måte å kompensere for dette på er å styrke forskningssamarbeidet mellom de gjenværende arktiske statene. Det er fortsatt uklart hvordan situasjonen vil påvirke planleggingen av det neste internasjonale polaråret i 2032–2033.

Flere av våre amerikanske kolleger uttrykte store forventninger til at Norges lederskap i Arktisk råd vil gi stabil styring og klok navigering i krevende arktiske farvann – noe vi var svært glade for å høre.

Et annet tema i samtalene var hvordan arbeidet i High Level Panel for a Sustainable Ocean Economy, med Norges statsminister og presidenten på Palau som medledere, kan bidra til bærekraftig havforvaltning i land med svært ulike forutsetninger og kapasitet. Vi trakk frem vår tilnærming i Blått Kompass-rapporten som en mulig modell for å omsette internasjonale anbefalinger til nasjonal handling.

Tidsriktig nok lanserte Biden–Harris-administrasjonen U.S. Ocean Climate Action Plan tirsdag 21. mars. Den nye planen anerkjenner tydelig havet som en avgjørende ressurs i arbeidet med å løse klima- og naturkrisene og drive den grønne omstillingen. Havet er en del av løsningen, ikke et offer. Dette samsvarer godt med vårt syn i Norge, og det er oppmuntrende å se at vi beveger oss i samme retning.

Vårt arbeid med marine næringssoner ble presentert i flere møter og fikk positive tilbakemeldinger. Vi satt igjen med et inntrykk av at Norge har et noe enklere utgangspunkt for å finne gode sameksistensløsninger, blant annet på grunn av lavere konfliktnivå og et samfunn preget av høy tillit. Samtidig hørte vi om fastlåste konflikter mellom havvind og fiskeri, og mellom havbruk og miljøinteresser, langs USAs østkyst. Dette inspirerer oss til å fortsette arbeidet med inkluderende prosesser og dialog for å finne helhetlige løsninger som flest mulig kan stå bak.

Vi fikk også innsikt i utviklingen i Alaska, som på mange måter ligner situasjonen i Norge. Den amerikanske administrasjonen legger nå langt større vekt enn tidligere på å inkludere lokalsamfunn og urfolk i beslutningsprosesser. Utnevnelsen av Alaska-eksperten Mike Sfraga som USAs første arktiske ambassadør gir økt legitimitet til denne tilnærmingen. For det er tross alt langt fra Washington til Alaska – på samme måte som det er langt fra Oslo til Kirkenes.

Vennlig hilsen
Jan-Gunnar, Sigri og Else