Kronikk: Hvorfor møtes sjelden yrkesfiske og havfisketurisme?

Våren er høysesong langs norskekysten. Mange fiskere er ute på det viktige torskefisket, samtidig som sesongen for havfisketurisme tar til flere steder. Begge aktivitetene bygger på de samme ressursene, de samme kystsamfunnene og et felles ønske om å leve av og med havet.

Likevel er det svært få som kombinerer de to – selv der de opererer side om side.

Det kan fremstå som et paradoks. Langs kysten har det tradisjonelt vært vanlig å ha flere bein å stå på. Evnen til å kombinere næringer og tilpasse seg skiftende forhold har vært en forutsetning for bosetting og verdiskaping.

Hvorfor gjelder ikke det her?

Senter for hav og Arktis har nylig sett nærmere på hvordan yrkesfiske og havfisketurisme faktisk fungerer side om side langs kysten. Bildet som tegner seg er sammensatt, men peker i én retning: Dette handler i liten grad om manglende vilje til samarbeid – og i større grad om at aktivitetene er utviklet innenfor ulike systemer som i liten grad henger sammen.

For det første er aktivitetene regulert ulikt. Yrkesfisket er underlagt et omfattende regelverk knyttet til forvaltning av felles ressurser, med kvoter, fartøykrav, redskap og rapportering. Dette skal sikre bærekraftig uttak og forutsigbare rammer for næringsutøvelse. Havfisketurisme er i hovedsak regulert som fritidsfiske, med egne regler for å begrense uttak og sikre kontroll.

For fiskerinæringen er dette først og fremst et spørsmål om forvaltning av ressursgrunnlaget og grunnlaget for videre drift. I en situasjon med kvotenedganger og økt press på enkelte bestander blir spørsmål om kontroll og like rammevilkår særlig viktige.

For det andre er aktivitetene ulike i praksis. Yrkesfiskeren må kunne følge fisken når og der den er tilgjengelig, mens turisten planlegger reisen lenge i forveien. Fartøyene er ofte tilpasset ulike formål, og sikkerhetskravene skjerpes når man tar med gjester om bord på merkeregistrerte fartøy.

I tillegg er de økonomiske insentivene for å kombinere ofte svake. For mange yrkesfiskere er fisket fortsatt lønnsomt nok til at behovet for å utvikle nye inntektsbein ikke oppleves som stort.

Rapporten peker også på konkrete utfordringer i sameksistensen enkelte steder. Det kan oppstå konflikter mellom redskap og aktivitet, for eksempel når turistfiske skjer tett på aktive fiskefelt eller i områder med faststående redskap. Bekymring for beskatning av sårbare kystnære arter forsterker dette.

Samtidig handler mye av friksjonen om manglende kunnskap og ulike virkelighetsforståelser. Når aktører opererer innenfor ulike regelverk og praksiser, og med få etablerte møteplasser, oppstår det lett misforståelser.

Seriøse aktører i havfisketurismebransjen opplever også at profesjonell virksomhet blandes sammen med useriøs og ulovlig aktivitet. Økte beslag av fisk forsøkt smuglet ut av landet bidrar til å svekke tillit og omdømme. Samtidig er bransjen selv opptatt av tydelige rammer, bedre registre og sterkere kontroll, nettopp for å sikre legitimitet og bærekraft.

På tvers av disse utfordringene er det likevel et tydelig fellestrekk: Aktørene er i stor grad enige om målet. Både fiskerinæringen og havfisketurismebransjen er avhengige av bærekraftig ressursforvaltning, ryddige rammevilkår og livskraftige kystsamfunn.

Utfordringen er at næringene i stor grad opererer i hver sine systemer. Når regelverk, praksis og virkelighetsforståelse utvikles parallelt, men uten tilstrekkelig kobling, blir samspill vanskeligere enn det i utgangspunktet trenger å være.

Skal sameksistensen fungere bedre, må den i større grad bygges aktivt.

Mange av utfordringene er konkrete og stedsspesifikke, og kan best håndteres gjennom mer systematisk dialog lokalt. Det er behov for møteplasser der aktører kan diskutere sesonger, arealbruk og sikkerhet på en mer strukturert måte.

Samtidig trengs bedre kunnskap og oversikt. Klare registre og bedre data om både virksomheter og fangst er avgjørende for legitimitet, tillit og god forvaltning.

Det kan også være nyttig å teste ut konkrete piloter, der man undersøker om og hvordan kombinasjoner faktisk kan fungere i praksis under ulike forutsetninger.

Poenget er ikke at alle skal kombinere.

Men vi trenger bedre forståelse av hvordan aktivitetene kan fungere side om side – i praksis, ikke bare i teorien.

For både fiskeri og havfisketurisme handler dette til syvende og sist om det samme: å skape verdier, arbeidsplasser og livskraftige kystsamfunn basert på bærekraftig bruk av felles ressurser.